Et viktig tema som seiler opp ettersom vi nærmer oss overgangen til fullt fungerende intelligente maskiner er definisjonen av hva som regnes s0m mennesklig. Altså skillet mellom menneske og maskin. Det kan virke enkelt å slå fast i 2009 ved å henvise til folk flest, vår overlegne intellligens og våre kreative og sosiale evner. Det finnes ennå ingen datamaskin eller robot som er i nærheten av å agere som et mennesklig vesen.
Men innen 20 år vil vi de første mennesklige roboter vandre på jordens overflate, og ettersom de blir mer sofisterkte så vil skillet gradvis bli vanskeligere å tyde. For hvor hva er det egentlig som gjør oss mennesklige?
Hvis vi tar det fysiske først; vi er biologiske vesener, født til verden, oppdratt o.s.v. Men biologien blir stadig forbedret og endret. Ett menneske i dag kan ha proteser, kunstige hofter, pacemaker i brystet og diverse andre mekaniske forbedringer. Om noen år vil nanoteknologi være såpass utviklet at mikroskopiske nanobots patruljerer blod og lymfesystem og holder kroppene våre friske. De første implantasjoner for øre og øye er under utvikling, og kartlegging av hjernens funksjoner er beregnet til å være fullført rundt ca. 2020.
Hvor mye av det bilogiske materialet kroppen består av kan vi skifte ut innnen vi mister vår mennesklighet?
Er vi fortsatt et menneske hvis vi bare består av en hjerne og ett øye som flyter oppi en tank - slik som den berømte novellen av Roald Dahl?
Motsatt kan vi spør hvor mye biologisk materiale må en robot bestå av innen vi kan gi den betegnelsen "mennesklig"? Sett at roboten får biologiske øyne, ørr, hud, hår, men har en mekanisert skjellett og hjerne (prosessor og operativsystem).
I filmen Blade Runner er androidene 100% biologiske, d.v.s. de dyrkes frem som voksne, som en perfekt kopi av sin mennesklige motpart. Det først og fremst androidene (eller "replikantene") sine manglende empatiske evner som skiller dem fra vanlige folk.
Mange vil nok hevde at det å være mennesklig går på vår adferd og våre empatiske, sosiale og kreative evner. Av typen "det er mennesklig å feile" og vår evne til kjærlighet og omsorg. Men denne type adferd kan programmeres, eller læres av roboter/androider.
Er det da "kunstig" kjærlighet?
